Infrastrukturen som avgjør om AI-satsingen lykkes

Investerer virksomheten i AI uten samtidig å styrke infrastrukturen som teknologien er avhengig av? Da kan sårbarheten øke i takt med bruken. Cybersikkerhetsekspert Øystein Snekkerlien trekker frem faktorene som ofte blir oversett, men som kan avgjøre om AI blir et konkurransefortrinn eller en ny risiko.

Øystein Snekkerlien, cybersikkerhetsekspert i GlobalConnect, ser store forskjeller i hvor langt nordiske virksomheter har kommet med AI:
– Noen er fortsatt i startfasen. Andre lar allerede AI-agenter utføre oppgaver på egen hånd.

Samtidig finnes det virksomheter som først og fremst er opptatt av hvordan de kan begrense medarbeidernes bruk av AI. Uansett hvor langt virksomheten har kommet, påvirker AI-utviklingen både kostnader og ressursbehov. For noen skjer det direkte gjennom økt behov for datalagring og kapasitet, for eksempel ved utvikling av egne AI-modeller. Andre merker det indirekte gjennom økte priser på strøm og maskinvare som følge av høyere etterspørsel.

Men én investering får ofte mindre oppmerksomhet: infrastrukturen som skal få alt til å fungere.

Når AI-agentene blir en del av arbeidsstyrken, øker kravene til nettverket

En stabil nettverkstilkobling er allerede forretningskritisk for de fleste virksomheter. Men AI-agenter kan belaste infrastrukturen på en helt annen måte enn menneskelige medarbeidere, forklarer Øystein:

– En AI-agent kan søke gjennom hundrevis, kanskje tusenvis av nettsteder på bare noen sekunder for å hente inn og analysere informasjon. Det stiller helt andre krav til både båndbredde og responstid i nettverket.

Når stadig flere oppgaver overlates til AI-agenter, oppstår det samtidig nye avhengigheter.

– Når virksomheten overlater oppgaver til agentisk AI, har du i praksis en del av arbeidsstyrken din plassert i et datasenter. Mister du forbindelsen dit, mister du også tilgangen til ressursene som utfører disse oppgavene. Det er litt som om alle nøkkelmedarbeiderne dine sitter på den samme bussen, og den plutselig blir satt ut av drift, forklarer Øystein.

Reell redundans handler om mer enn to leverandører

For å redusere risikoen for nedetid velger stadig flere virksomheter internettforbindelse fra to ulike leverandører. Dersom én forbindelse svikter, skal den andre kunne ta over.

Men to leverandører betyr ikke nødvendigvis at virksomheten har reell redundans.

– Du får logisk redundans til en viss grad, men det er lett å glemme den fysiske infrastrukturen. Fiberkablene fra de to leverandørene kan fortsatt ligge i det samme røret under bakken. Hvis det røret blir gravd over, kan begge forbindelsene forsvinne samtidig.

Skal redundansen faktisk redusere risikoen, må man derfor også vite hvordan infrastrukturen er bygget fysisk.

– Før du investerer i redundans, bør du forsikre deg om at fiberforbindelsene er fysisk separert og har tilstrekkelig avstand mellom seg, sier Øystein.

Nye krav kan gjøre det enklere å prioritere infrastrukturen

Investerer nordiske virksomheter nok i infrastrukturen til å møte de økende kravene til kapasitet og stabilitet? Også her er forskjellene store, ifølge Øystein.

– Noen har en langsiktig strategi og investerer flere år frem i tid. De ser at en robust digital infrastruktur kan gi et konkurransefortrinn, og har økonomien til å ligge i forkant. I bransjer med lavere marginer er tilnærmingen ofte mer reaktiv. Der kommer investeringene gjerne først når dagens løsning ikke lenger er tilstrekkelig, eller når nye regulatoriske krav gjør dem nødvendige.

Regelverk som NIS2 og DORA kan samtidig gjøre det enklere for IT-ledere å få gjennomslag for nødvendige investeringer.

– Infrastruktur og tilgjengelighet blir ofte sett på som en kostnad fordi det ikke er en del av virksomhetens kjernevirksomhet. Regelverkene bidrar til å løfte betydningen av robusthet, redundans og cybersikkerhet, og kan dermed gjøre det enklere å prioritere investeringer som ellers risikerer å bli utsatt.